[ Inges hjemmeside ]
- Det er egentlig et spørsmål som burde vært rettet til en psykolog. Jeg vet ikke. Men jeg registrerer jo at de fleste forfattere jeg har møtt på en eller annen måte er nevrotikere. Det er jo strengt tatt heller ikke normalt å forvente at tusenvis av fremmede mennesker skal betale for å ta del i ens eget mer eller mindre syke tankeliv. Det hele bunner vel til syvende og sist ut i et slag abnormt uttrykksbehov, kombinert med et sett hemninger som forhindrer en i å ta dette ut på naturlig vis, for eksempel i form av samtale med andre mennesker.
Du har en fantastisk evne til å tilpasse språket etter leseren, og også til å fornye skriftspråket, samtidig som du bor i Tyskland. Hvor plukker du opp alle ordene og uttrykkene?
- Jeg har aldri tilpassa språket etter leseren. Språket må tilpasses hovedpersonen, fortellerstemmen. Leseren holder jeg på en armelengs avstand i den sammenhengen. Til en viss grad var jeg kanskje med på nybrottsarbeid med bøker som Den siste revejakta og Hvite niggere, men det gjaldt bare å sette eksisterende språk på trykk, og dermed er det heller ikke noe mysterium hvor jeg “finner” ord og uttrykk. Der ute i virkeligheten, naturligvis. Jeg har gleden av å tilhøre miljøer der munnrapphet og fortellertradisjon har stått sterkt. Kjeftesmellene på nisseberget i gamledager! Industriarbeiderne. For ikke å snakke om alle de gærne homsene jeg alltid har hatt rundt meg. De er jo helt rabiat-verbale.
[ Inges hjemmeside ]