- Pelle og Proffen er en grein i treet, for å si det sånn. Jeg tar disse bøkene i høyeste grad på alvor. Og ler hjertelig av åndsnobber som spør om jeg er redd for å bli sett på som “ungdomsbokforfatter” i litteraturhistorien. Hva som blir sagt om meg etter at jeg har etablert meg i himmelen er meg revnende likegyldig. Hva jeg har hatt mest glede av å skrive? Jeg vet ikke helt. Jeg har ikke noen særlig glede av å skrive lenger. Men jeg fniste litt da jeg skreiv Utsikt til paradiset. Ellers så er vel Hvite niggere den boka som har gitt meg minst motstand. Det ligger vel kanskje en slags glede i slikt også.
- Jeg aner ikke hvor Pelle og Proffen ender. De kan være døde nå, for alt jeg vet. Men jeg har en rekke andre prosjekter innenfor denne sjangeren på beddingen. Jeg liker å skrive for unge folk. De er direkte i sine tilbakemeldinger. Enten treffer du dem hjemme, eller de tupper deg ut mørket. Tar de seg til deg, er de imidlertid lojale til det rørende. Det er ikke den gjengen der som gugger i ølglasset mitt.